AUTOMATISÉR! Av Trond Andresen Klassekampen 10.08 2009 ("Fokus", s. 2) Med finanskrisa hadde jeg håpet på en spennende offentlig samtale om løsninger og alternativer. Offentlig samtale er ikke sånt du fører med kompisene på jobb. Skal slikt ha noen virkning, må den føres i de store mediene -- spesielt (og dessverre) på TV. Men "å tenke utafor boksen" er mangelvare blant dem som bestemmer hva som (ikke) skal få oppmerksomhet. Ottar Brox, som jeg ellers har stor sans for, mener at det er farlig å kjempe for utopiske framtidssamfunn. Havariene i de såkalte kommunistiske land gir ham en del rett. På den annen side: vil ikke verden gå sin skeive gang hvis vi ikke har et langsiktig omforent mål å streve mot? Noe slikt finnes ikke i dag. Kapitalistene og deres politikere kan dermed få gjennom det ene skadelige tiltaket etter det andre med "begrunnelser" av typen "toget går nå, skal vi stå igjen?", eller "vi kan like det eller ikke, men vi har ikke noe valg". Menneskets produktivitet -- i kommunikasjon, industri, infrastruktur -- øker hele tida, uanfektet av kriger, kriser og andre tilbakeslag. Produktivitet er noe annet enn produksjon: med produktivitet mener vi hvor lang tid det tar i gjennomsnitt for en person å lage en ting, transportere en vare, utføre en tjeneste. Mens økende produksjon nødvendigvis belaster miljøet mer, trenger man ikke få slike virkninger hvis man finner smartere måter å gjøre ting på, og med mindre arbeidsinnsats. Miljøbevisste mennesker bør derfor ha et fordomsfritt forhold til produktivitetsbegrepet. I et 50/100-års perspektiv bør vi arbeide for det helautomatiserte framtidssamfunnet. Det kan se slik ut: Forurensingsfri og tilnærmet ubegrenset energi har erstattet kjernekraft og fossile brensler. Dette, kombinert med utstrakt bruk av informasjonsteknologi i alle prosesser, resirkulering, og befolkninger hvor miljøbevissthet er blitt instinkt -- gjør at verdenssamfunnet er i økologisk likevekt. Svære globale prosjekter med økologisk gjenoppbygging er i gang. Industri og transport går nesten uberørt av menneskehender og sysselsetter kanskje 5% av befolkninga. De øvrige 95% er altså "overflødige". Hva skal de ta seg til? Først et motspørsmål: Hvorfor trenger vi industri? Er den et mål i seg sjøl? Noen samfunnstopper gir jo inntrykk av det. Men industrien er bare et middel for å gi menneskene tid og mulighet til å gjøre spennende ting som ikke kan automatiseres. I framtidssamfunnet tilbyr vi de 95% å holde på med følgende: Barnehager med 2 voksne pr. 5 barn. Skoler med 5 elever pr. lærer. Leger og pleiere i fleng rundt bortskjemte og få pasienter. Hesteridning, fjellklatring, seilflyging, sportsdykking, idrett i alle varianter. En større del av befolkninga enn i dag arbeider i jordbruk, dyrehold, økologisk gjenreising og utvikling. Kunstmaling, forfatterskap, teater, fotografering -- alle miskjente genier kan nå trygt leve ut sine drømmer. Forskning i alle mulige "nyttige" og "unyttige ting", uten noen lånekasse hengende over skulderen. Hold på med det du synes er givende, samfunnet spanderer. For dagens politikk betyr dette følgende: automatisering er et gode, men -- NB -- bare hvis ledig arbeidskraft gis samfunnsnyttige jobber i stedet. Kortere arbeidstid er bra. Flere folk i helse, omsorg, undervisning, forskning, kultur er bra. Dette siste punktet innebærer at en voksende offentlig sektor er et tegn på et avansert samfunn -- men bare så lenge industri og transport automatiseres i samme takt! -- Da kan vi ha mange som jobber heltid med å ta vare på/forholde seg til/underholde/lære opp andre mennesker. Slikt arbeid skal ikke, og kan ikke, automatiseres! Med dette perspektivet kan vi trygt ignorere dagens angstbiterske gnål fra samfunnsøkonomene og deres disipler i mediene om at "vi ikke har råd til dagens pensjonsordning". I stedet kan vi fortsette den teknologiutviklinga som har gitt en uovertruffen produktivitetsvekst de siste 50 år. Men mer målretta enn i dag. Derfor trengs en slik utopi. ----------------------- (Denne oppfølgeren sto som leserinnlegg i Klassekampen lørdag 19.09 2009. Den er litt endret her.) 10. august skreiv jeg her at det gode framtidssamfunn forutsetter at man automatiserer slikt arbeid som mennesker ikke trenger å gjøre, slik at vi får tid til overs til å underholde, lære opp og ta vare på hverandre. Jeg var klar over at et rop om automatisering i venstresidas dagsavis ville, i den grad noen overhodet er interessert i slikt, bli møtt med hoderysting over ingeniør-aktig naivitet. To kritiske reaksjoner har kommet, fra Arne Thodok Eriksen (15.08) og Ottar Brox (01.09). "Utopier som ikke forholder seg til realitetene, fungerer som når man tar bind for øynene og vandrer lykkelig av gårde", sier Eriksen. Han vil ikke øke produktiviteten, for slikt er det kapitalismen som presser fram, og forbruket øker. I stedet framholder han fornybar energi og økologisk jordbruk som noe å satse på. Dessuten har ikke sånne som meg greie på "økonomiske mekanismer". Eriksen har laga seg en skikkelig stråmann, en av disse dusin-teknologi-optimistene som tror alle problemer kan løses med fikse oppfinnelser og teknologiske grep. Men mitt poeng var jo ikke å øke produksjonen (og dermed miljøbelastninga), men å minske den gjennomsnittlige tid det tar å utføre arbeid som mennesker ikke trenger å gjøre lenger. (Og dette er en måte å øke produktiviteten på. Den andre måten er mindre sympatisk: å tvinge folk til å jobbe hardere). Så sier jeg at hensikten er å frigjøre tid til å ta oss av hverandre og ha det gøy, og dessuten å kunne sette inn mer, ikke mindre, arbeidskraft til å ta vare på naturen. Ottar Brox skriver at økt produktivitet har medført mindre ledig tid og mer stress. Men dette skyldes først og fremst kapitalistiske maktforhold i arbeidslivet. Når det er sagt er det ingen tvil om at den historisk sett rekordhøye fritid og svære offentlige sektor som vi har i de skandinaviske samfunn, bare er mulig på grunn av høyt gjennomsnittlig kompetansenivå og hypermoderne produksjon og infrastruktur, ikke kapitalistisk rovdrift på mennesker. Og her er mitt hovedpoeng: radikalere kan ikke lenger tillate seg å stå på sidelinja og fnyse over automasjon og produktivitet som en "kapitalistisk greie", eller bare være knakende uinteressert. Dette gjør at høyresida feilaktig kan få framstå som 'produsenter', mens venstresida står igjen som 'fordelere', som bare "tar inn skatt og lever av det produsentene skaper". Ingeniørene og produksjonsarbeiderne på den ene sida -- sjukepleierne på den andre. Dette er sjølsagt et falskt bilde: sjukepleiere er minst like nødvendige som produksjonsarbeidere, sjøl om effektiv produksjon er forutsetninga for utstrakt grad av offentlig tjenesteyting. Det første er et middel, det andre er et mål. Og vi kan nå slå fast at gradering av yrker i følge begrepet "verdiskaping" er en fullstendig avsporing. Vi må heller stille og besvare det enklere og mer fruktbare spørsmål: hvor samfunnsnyttig er akkurat dette arbeidet? Denne debatten aktualiseres jevnlig av alarmropene i mediene om den fryktelige eldrebølgen som kommer. Siden vi ikke kan sende de ressurskrevende utgamlingene til gasskammeret -- noe man av og til skulle tro synserne i mediene gjerne hadde sett, slik som de maler fanden på veggen -- må vi skaffe og lønne titusener flere i pleie- og omsorgssektoren, og lønna der må opp. Økonomene regner på dette og gir oss to alternativer: dårligere pensjons- og trygdevilkår, eller høyere skatter for bedriftene og de som fortsatt er i arbeid. Da er det venstresida burde kommet på banen og sagt (fritt etter Kåre Willoch): "Spørsmålet er feil stilt". Og: "Vi må nå diskutere hvilke jobber som kan fjernes eller reduseres dramatisk ved hjelp av moderne teknologi, og så må samfunnet sørge for omskolering av den frigjorte arbeidskrafta til pleie- og omsorgsarbeid". Hvem er det så jeg tenker på? Meglere og finansfolk hadde vi vel gjerne heller sett i arbeid på sjukehjemmet. Men de er ikke så mange, og egner seg neppe, noe jeg tror gamlingene også ville mene. Sett dem til resirkulering av avfall i stedet. Spøk til side: det trengs titusener nye oppegående arbeidsfolk til pleie og omsorg. De kan vi hente fra for eksempel transportsektoren, hvor tilgjengelig ny teknologi kan gjøre masse folk "overflødige" (dette får jeg vel pepper for ...). Mer om akkurat det en annen gang. ---- Trond Andresen Institutt for teknisk kybernetikk Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) 7491 Trondheim 7359 4358, --9 45 99 (faks) 7353 0823 (privat), 9189 7045 (mobil)